Kronikk av ordfører Ingalill Olsen

Håp

Jeg tar på meg min imaginære gullring hvor det står HÅP utenpå og TAKK inni, og da er jeg klar til å gjøre en innsats også i dag for mitt hjertes viktigste sted; nordområdene. Dette skriver ordfører Ingalill Olsen i en kronikk i Fiskeribladet Fiskaren.

HÅP

 

Den rødgrønne  regjeringa innførte ett nytt politisk begrep i sin tiltredelseserklæring - nordområdesatsing.

 

For oss som bebor de nordlige områdene i landet, var det manna fra himmelen. Vi var plutselig i sentrum av et av regjeringens satsingsområder.  Også vi, som alltid hadde vært litt utafor det gode selskap, ikke viktig nok til å bli regnet skikkelig med, men ikke uviktig nok til at vi ble dumpet heller.

 

Under den kalde krigen var vi strategisk viktig, men det avtok etter hvert som varmen bredte seg. Nå derimot, er våre områder viktig for nasjonen, ikke minst sett ut fra nordområdenes rike ressurser som fisk, olje, gass og mineraler.

 

I Soria-Moria erklæringen står det:

”Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste satsingsområde i årene som kommer. Nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokus hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.”

 

Dette endrede fokuset har gitt den nordnorske befolkningen håp og framtidstro. Det trenger vi, fordi deler av den kyststripa som skal utgjøre landets Soria-Moria, sliter tungt med befolkningsnedgang og mangel på aktivitet. Det er til og med arbeidsledighet i enkelte fiskevær  – samtidig som landet knapt har hatt så mange sysselsatte som nå. Kommunene har jevnt over stram kommuneøkonomi, ytterligere forsterket av befolkningsnedgangen. Slikt kan karakteriseres som en skikkelig ond sirkel og lite egnet til å holde motet oppe.

 

For ei tid sida tok jeg flytoget, og øynene falt på en reklame for Gardermoen, med navnet ”Go to Gate”. Utenpå brosjyren var det bilde av to gullringer med inngravering. Inni ringene sto det HÅP med store bokstaver. Det første som slo meg da jeg så det, var at slike ringer skulle hele kystbefolkningen i Finnmark ha. Graveringa skulle attpåtil vært utenpå. Og hver gang kvartalstallene for befolkningsutviklinga kom, eller NRK har meldt om nye konkurser i fiskeindustrien, eller flere postkasserederi etablerte seg i Finnmark med hensikt å flytte ut kvoter fra fylket, så skulle vi gløtte på ringen. Det skulle lyse HÅP mot oss, og vi skulle ikke miste motet.

 

Mot, håp og framtidstro er de viktigste elementene som må være tilstede i befolkningen for å utvikle nordområdene til stabile og robuste botilbud.

Ei befolkning som har mistet motet er fullstendige hjelpeløse, og styrt avvikling lyser i det fjerne.

 

Regjeringas nordområde-fokus hjelper meg til å holde motet opp, men jeg tenker i tillegg at min mentale sinnstilstand også er mitt eget ansvar.

 

Jeg tror på mitt fiskevær. Det er godt, tett og sosialt å bo i. Ikke perfekt, men hyggelig, som de fleste menneskene som er innbyggere her. Vi har hatt vår andel av befolkningsnedgang og konkurser i fiskeindustrien, og vel så det. Vi har ikke gitt opp.

Som mangeårig ordfører i en kommune i Finnmark som har mer fisk enn folk, så har jeg hatt ett enkelt mantra: Aktivitet skaper ny aktivitet. Når aktiviteten ikke har kommet av seg sjøl, så har vi hjulpet til med kommunale penger.

 

Vi har brukt kommunale midler til å kjøpe opp fiskebruk etter konkurs, for så å leie det samme bruket ut. Vi har bygget videreforedlingsanlegg for å tørke vår egen fisk. Ingenting av dette har vi fått støtte til fra Innovasjon Norge. Vårt kommunale initiativ passet ikke inn i deres regelverk. Det kan man synes mye om, og det gjorde vi også, men vi valgte å fortsette vår linje med å ”gjøre det sjøl”, når ingen andre gjorde det for oss. Slik fikk vi mer aktivitet i bygda, konkretisert gjennom arbeidsplasser og nye innbyggere. Mange av de er fra andre land, og slik sett viderefører vi Finnmarks positive tradisjon for åpenhet overfor fremmede, vår gjestfrihet og raushet.

 

Det er bygget hus her, for første gang på over 20 år. Det er en gryende optimisme og framtidstro.

 

Vi vet ikke om vi greier å holde på optimismen, men en ting er i hvert fall sikkert -  vi som er lokalpolitikere  må gravere HÅP i gullringene våre, ikke HÅPLØSHET.

Ingenting er så smittsomt som misnøye og mismot. Media er en stor smittekilde. Hver dag hører vi klager på alt som ikke fungerer i vårt samfunn. Men vi som er samfunnsinnbyggere vet at en masse fungerer og er kjempebra, selv om vi har områder hvor vi trenger å korrigere og gjøre ting bedre. Vi må kunne gjøre to ting: Forbedre samfunnene våre og samtidig være takknemlige for at vi har trukket et internasjonalt vinnerlodd i livet, nemlig det å være så heldige og bli født i ett av verdens rikeste land.

 

Jeg tar på meg min imaginære gullring hvor det står HÅP utenpå og TAKK inni, og da er jeg klar til å gjøre en innsats også i dag for mitt hjertes viktigste sted; nordområdene

Skjema