Ordfører Ingalill Olsen

Ordførerens 1. mai tale

 

 

Kjære Altaværinger!

Gratulerer med dagen!

 

For mange av oss er dette en spesiell dag som vi ser fram til. Jeg har mine rutiner. Jeg tar på meg det faste 1.mai skjørtet og høyhælte sko selv om det ofte ikke er vær for verken skjørt eller pumps. Jeg gjør det fordi 1.mai  er en viktig dag for solidaritet, ikke bare i Norge, men over hele verden. Det er en dag for alle med et rimelig felles syn på samfunnsutvikling, fordeling av goder, fellesskap og internasjonal solidaritet

Men det er også en dag for å se på sitt eget lokale samfunn. Hvis jeg som ikke bor her skal karakterisere Altasamfunnet så må det være gjennom frasen BYGDA SOM BLE BY.

Alta gikk utrolig raskt fra å være en bygdebebyggelse til å vokse til Finnmarks største by. Det er ei eventyrlig utvikling som savner sidestykke i Finnmark.

Jeg var ferdig på Høyskolen her i Alta i 1980. Når jeg reiset hjem etter endt studie så var det muligens et par hus oppe i Kaiskuru, og plutselig var Kaiskuru ei bygd større enn Havøysund.

Mange ting har gjort denne utviklinga mulig; høyskolens vekst, økt handel og service, et dyktig entreprenørmiljø og for å ikke glemme klima. Kystbefolkningen kom inn, gikk på skole i Alta og mange kjente at det var godt at det var mye mer vindstille her enn hjemme og at sommeren var varmere.

Kystbefolkningen ble akklimatisert og bidro til Altas vekst, og dermed også til befolkningsnedgang på kysten. Som dere skjønner så har kysten hatt sine klimautfordringer lenge før det ble et tema i FNs klimapanel.

Men selv om kysten har nedgang i befolkningen og det er til stor bekymring for oss som bor der, så betyr det ikke at ikke jeg er glad for at Alta vokser.

Tenke seg alternativet for Finnmark dersom ikke Alta og noen få steder til hadde hatt positiv befolkningsvekst.

Siden 1985 har Hasvik mistet 43 % av sin befolkning, Loppa 41 % og Måsøy 37 %. Vi trenger ikke å si noe mer for å synliggjøre den dramatiske utviklinga, det holder å henvise til disse tallene.

Kystens utfordringer er å skaffe nye helårlige arbeidsplasser og trekke til seg folk.

Altas utfordring er bl.a. å skaffe arbeidsplasser til sin stadig økende befolkning.

Begge deler er vanskelig, selv om det ene har et positivt fortegn foran, mens det andre har et negativt.

 

Vi bor i et rikt land. I dette landet er det mye misnøye, mye mer enn vår velstand skulle tilsi. Vi har et parti, FRP som vegeterer på misnøye. Og jo mer misnøye i befolkningen, jo bedre gjør de det på meningsmålingene. Det er et spesielt norsk fenomen at et populistisk høyreparti har fått et så stort fotfeste. Det kan være mange årsaker til det, men jeg skal ikke bruke tid på FRP. Jeg bare konstaterer at misnøye er smittsomt.

Men heldigvis er det positive motstykket også smittsomt. NRK har vist oss ”Reinlykke”, Finnmark Dagblad hadde en reportasje om ”Kystlykke” og jeg skal dra en episode av ”Altalykke”.

Det flotte med lykkebegrepet er at vi går det i møte med positive forventninger. Vi ser etter det som er godt og kjekt, og hensikten er ikke elendighetsbeskrivelse.

Jeg intervjuet en venn som er innflyttet til Alta fra kysten. Han sa det så flott; Alta er der alt møtes. Fjell møter fjord, vidde møter hav og naturen møter deg med utrolig variasjon. Kommunikasjonsmessig møtes de fleste veger i Alta, og det er et enkelt sted å reise fra og til.

Alta møter framtida med 27 % barn og unge, mot normalen som er 20 %. I Alta er den menneskelige kapitalen det viktigste, og som det er god tilgang på. Det er et samfunn som møter sine omgivelser med tro på framtida. Jeg tror jeg oppsummerer Altalykken til ett ord; framtidstro !

 

LIKHETSPRINSIPPET

Finnmark har i mange år vært martret av debatten rundt rettighetene til land og vann. Den debatten resulterte i Finnmarksloven, men sluttet ikke der.

I god tro har vi fortsatt, nå i det siste om finnmarkskommisjonen og sammensetningen. Høyt har den ene etter den andre utbasunert at de ikke har tillit til en eller flere av de oppnevnte i kommisjonen.

Og det ennå før kommisjonen har fått avholdt sitt første møte!

Kommisjonen kan, i motsetning til Finnmarksloven, muligens sette en sluttstrek for endeløse debatter om rettigheter eller ikke rettigheter.

Sånn sett vil jeg ha kommisjonen i arbeid så fort som mulig, med et håp om at resultatet blir minst mulig privatisering av den jorda vi i hvert fall hittil har opplevd som vårt felles eie i Finnmark.

Andre har muligens en annen agenda, hvor likhet for hver finnmarking er det viktigste. Likhet er et viktig prinsipp for meg også, men når man ønsker et samfunn bygget på fellesskap, på utjevning og på likhet, så kan nettopp ulik behandling være vegen å gå.

I ethvert politisk parti fins det målsettinger og visjoner som vi jobber for.

Det å behandle aktører ulikt kan være det som på lang sikt gir likhet og like muligheter for alle.

Eks. på dette kan være likestilling. For å oppnå mer likestilling mellom kjønnene har samfunnet iverksatt forskjellige tiltak. Tiltak som har behandlet menn og kvinner ulikt. Vi har kjønnskvotert til arbeidsmarkedet og vi har kjønnskvotert til styremedlemskap i bedrifter. Resultatet er at Norge har verdens høyeste andel av kvinner i yrkeslivet og sannsynligvis i styrerommene også.

 

Vi har satt i verk ulike tiltak for å styrke det samiske samfunn. Også her blir ulik behandling brukt for å oppnå likeverd mellom den samiske og den norske befolkningen.

Det betyr at det kan oppstå situasjoner hvor enkeltpersoner sammenligner seg med hverandre og kan føle seg urettferdig behandlet.

Det er kanskje ennå lettere i en etnisk blandet befolkning som finnmarkingene er. Det er så lett å tenke at vi har likeverd hvis vi har det likt materielt, som hvis den norske og den samiske naboen har like fin bil eller bor like godt.

Det er her vi må ha målet for øyet for eksempel i forhold til styrking og bevaring av det samiske språk. Styrking av det samisk språk er ikke en materiell verdi, men en kulturell verdi. Språket styrkes ikke av at samisk behandles likt med norsk. Språket styrkes av forskjellige tiltak som øker bruken av  både det muntlige og det skriftlige språk.

Språk er kulturbærer nr 1 og språkrøkt er utrolig viktig for å bevare en kultur.

 

Men vi har også diskutert mineralloven med urfolksvederlag, grunneiervederlag og nektingsrett for Sametinget i samiske områder.

Finnmark Arbeiderparti ønsker at vi skal utnytte de minerale ressursene i fylket, at de skal gi arbeidsplasser og ringvirkninger lokalt. Finnmark fylkeskommune har i den forbindelse avsatt 3 mill (  av FFR midlene) og 2,5 million fra  KNS  (infrastrukturtiltak i kommuner) til Narranasvegen for å muliggjøre drift og gi alternative og sårt tiltrengte arbeidsplasser i Kautokeino kommune. Totalt 5,5 millioner kroner som synliggjør fylkets ønske om å bidra på dette området.

Finnmark Arbeiderparti ønsker at  det skal innarbeides i mineralloven mulighet for et forhøyet grunneiervederlag i Finnmark som skal disponeres av Fefo. Dette er en ordning som alle kan leve med, da både fylkestinget og Sametinget oppnevner styrerepresentanter til Fefo. I tillegg er dette innenfor ILO-konvensjonens krav, et prinsipp som er anerkjente gjennom godkjenning av Finnmarksloven.

Jeg registrerer allikevel at Sametinget truer med å nekte oppstart av gruvedrift i Kvalsund kommune.

Jeg mener bestemt at det ikke foreligger hjemmel for Sametinget til å nekte gruvedrift i Kvalsund. De kan selvfølgelig tilrå at det ikke startes opp med mineralutvinning i nevnte kommune, men ikke nekte oppstart. Finnmarksloven gir ikke noen vetorett eller nektingsrett.

Jeg tror at i dette tilfelle later Sametinget som de har mer makt enn de reelt har.

Finnmark og Kvalsund trenger nye arbeidsplasser, vi må lete etter muligheter til å skape sysselsetting, ikke minst i indre strøk.

 

Vi finnmarkinger må bruke våre naturgitte fortrinn, ikke for enhver pris, men der vi selv mener at våre ressurser kan utnyttes.

Det er vanskelig å beholde lokal selvbestemmelse eks. vis i Barentshavet når nasjonale interesser, sammen med store multinasjonale selskaper har sterke interesser i olje og gassutvinning. Det store flertallet i Finnmark har vært svært positive til olje og gassutvinning i Barentshavet. Det er vi fortsatt, men utbygging av Goliat er en prøvesten på om Finnmark blir hørt i forhold til kravet om ilandføring og om beredskapen blir tilfredsstillende for de kystkommunene som lever av fornybare ressurser, nemlig fiskeriene.

For kystbefolkningen er kravet om en tilfredsstillende beredskap utplassert der risikoen er størst, helt ufravikelig!

Min erfaring med lisenshaver ENI er at kommunene og ENI fram til nå ikke har den samme oppfatning knyttet til hva som er forsvarlig beredskap og ei heller hvor desentralisert den skal være.

Dette må på plass før oljeutvinning i Goliatfeltet kan starte!

 

Vi har muligheter i Finnmark, vi har mineraler, olje, gass og Norges beste fiskefelt. Vi er en ressursrik region som fylkeskommunen kaller det.

Det er opp til oss selv hvordan vi utnytter vår fortrinn.

Skal vi kunne benytte våre pre er det minst en forutsetning; vi må kunne samarbeide innad i fylket.

Det er overmåte viktig. Vi må unngå lokaliseringsstrider og spill av krefter på noe som bare er negativt . Et eks. er sykehusstriden som pågikk mellom Alta og Hammerfest. Befolkningen i de 2 byene var utrolig engasjert, noe vi kunne lese om i både Altaposten og FD. Vest-Finnmark regionråd ble nesten oppløst, og Hammerfest meldte seg ut. Og når vi vet at det var stort sett folk fra samme parti som satt der så skjønner alle hvor krevende denne runden var,- for innbyggerne i Vest-Finnmark, for lokalpolitikerne og også for fylkets største parti.

For meg var det viktig at sykehuset i Hammerfest skulle bestå, men samtidig var det viktig at 25 % av innbyggerne i Finnmark, som er bosatt i Alta, skulle ha gode og forbedrede helsetjenester.  Vi i FAP har jobbet for å øke antall spesialister og jeg registrerer at noen av de er kommet på plass. Helsepolitikken i Finnmark er krevende, vi er altfor få på alt for stort areal. Det at vi har 2 fullverdige sykehus i Finnmark, men egentlig bare befolkning til ett, er distriktspolitikk i praksis. Det er viktig å huske på når diskusjon om funksjonsfordeling blusser opp med jevne mellomrom.

Regionrådet er atter samlet og vi har sannsynligvis lært en lekse om hvor raskt et samarbeid kan glippe når følelser settes i sving.

 

RØD/GRØNT SAMARBEID

Vi har 2,5 år bak oss med nyskapingen flertallsregjering utgått fra AP/SV/SP. Vi har visjoner fra Soria-Moria som skal oppfylles. Alle synes ikke det går like fort. Men det som skal ta 4 år, det tar 4 år.

Et av de siste resultatene av denne regjeringa, som har gjort nordområdene til et satsingsområde, er å lage en sone i nord som forenkler arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Det holder at arbeidstakeren har en jobb å gå til, at arbeidsgiveren går god for han eller hun. Vi har skrikende behov for arbeidskraft og dette er et meget godt tiltak som forbedrer situasjonen i nord.

 

Vi har aldri hatt så god kommuneøkonomi som nå. Det er et faktum selv om det ikke føles sånn når skoler legges ned. Som regel er årsaken i de kommunene det skjer, at gjeldsbelastningen er for høy, kombinert med for høye driftsutgifter.

Det er som i privatøkonomien,- du må ikke låne mer enn du kan forsvare med de inntektene du har. Det er bare Hammerfest med sin eiendomsskatt på årlig over 100 millioner, som kan se bort fra privatøkonomi-styringsmodellen og velge seg et litt høyere nivå. Jeg registrerer at det har de også gjort.

 Overføring til kommunene er tett knyttet til antall innbyggere. Vekst i antall innbygger slår selvsagt positivt ut, men gir andre utfordringer med økt behov for barnehage, skoleklasser og sykehjemsplasser bl.a.

Nedgang i folketallet betyr øyeblikkelig mindre penger i kommunekassa og kan bare møtes på en måte, kutt i utgiftene. Det sier seg selv at jo lenger men venter, jo større blir kuttene og kuttbehovet. Kommuneøkonomi kan ikke styres i 4 års perspektiv (en valgperiode). Det må ha et langsiktig perspektiv med balanse som mål. Høres lett ut, men det er ikke morsomt hvis utgangspunktet er minus. Jeg og mange andre lokalpolitikere vet det av bitter erfaring, men fordi det er surt så fritar det oss ikke for plikten til å forta grep, og få rettet opp balansen.

Hos oss sto vi i ferd med å måtte si opp 5-7 ansatt med Bondevik II budsjettet. Vi ble reddet av gong-gongen og den rød-grønne regjeringa og gikk akkurat i null.

En borgelig regjering etter neste valg vil garantert bety mindre penger i kommunekassa, mindre offentlig velferd og færre ansatt. Hvordan FRP kan greie å forklare at det er bra for finnmarkingene blir interessant å se.

 

Stadig blir vi konfrontert med at land som er adskillig fattigere enn oss har bedre veier og jernbaner enn oss. Det er helt sikkert riktig, men disse landene bruker ikke så mye penger som oss på sosiale ordninger. De har ikke lønn under sykdom, arbeidsledighetstrygd, offentlig betalt helsevesen osv. De har prioritert annerledes enn oss. Den sosialdemokratiske velferdsmodellen er dyr, rådyr, men den har gitt oss verdens beste land å bo i, et sosialt sikkerhetsnett, enhetsskoler og muligheter for alle. Alt er ikke perfekt og vi har åpenbare forbedringspotensiale, men å fremstille det som vi er verdens mest lidende befolkning som enkelte parti ynder å gjøre det, det er vel drøyt.

 

Valgkampen i Finnmark i 2007 var mildt sagt underlig.

 Hovedtema ble av alle ting; fritida vår. At en valgkamp i finnmark med de ledighetstallene vi har i Kautokeino, den befolkningsnedgangen vi har på kysten, kan ende opp i å bare handle om snøscooterkjøring i Finnmark er forunderlig.

Her må jeg ile til å si at jeg ikke er i mot debatten, bare omfanget. For meg er snøscooterkjøring i første rekke rekreasjon. For mange finnmarkinger er snøscooteren og bruk av den et viktig trivselstiltak. Vår fritid og vår bruk av naturen er viktig, men vi kan ikke leve av å kjøre scooter.

I min politiske ryggrad er arbeidsplasser , samfunnsutvikling og tiltak for å bidra til forbedring her, et nr lenger fremme enn fritidssysler,

Jeg mener at FAP hadde et meget respektabelt standpunkt i saken. Vi ønsket scooterkjøring i regulerte former med flere løyper og mer tilrettelagt for turisme. I tillegg ønsker vi innskjerping på barmarkskjøringa for alle, inklusive reindrift og forsvar.

Vi opplevde til og med at Finnmark Høyre kjørte en kampanje hvor de påsto at de rød-grønne skulle nekte folk i Finnmark å kjøre snøscooter. Og det på bakgrunn av en høringsuttalelse fra et direktorat og ikke politisk behandling. Snakk om å villede og være både useriøs og superpopulistisk på samme tid.

Saken er ikke avklart ennå, men allikevel undrer jeg meg over at en slik sak kan bli så viktig for så mange. På stand i valgkampen opplevde jeg at det eneste enkelte var opptatt av var scooterkjøring.

Finnmarkinger, vi må ikke bli så smalsporet at det å fylle fritida blir viktigere enn arbeid til alle, gode fellesskapsløsninger, samfunnsutvikling og framtid,- da må vi gå i tenkeboksen – og der bør vi bli ei stund!

 

Om vi kjører scooter eller går på ski så gjør vi det midt i kjerneområdet av regjeringens store satsingsområde; nordområdene.

I Soria-Moria erklæringen står det:

”Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste satsingsområde i årene som kommer. Nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokus hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.”

 

Dette betyr utrolig mye for oss. Fra å være litt utafor i det gode selskap – for å si det litt sleivete – så er vi plutselig i sentrum av Norges viktigste område.

Det betyr nye muligheter for vår region. Aldri har Nord-Norge hatt så ofte besøk av utenriksministeren. I det første året i regjeringa hadde utenriksminster Gahr Støre  vært i Nord-Norge nesten hver måned. Og vi som tidligere ikke var utenriksområde og knapt nok ble regnet med innenriks.

Dette fokuset må vi bruke til noe positivt. Jeg tror at det på sikt vil føre til bedre infrastruktur og bedre kommunikasjoner, men først og fremst må vi gripe mulighetene som ligger i dette selv.

Vårt økte fokus gir oss litt bedre selvtillit, vi retter ryggen og når vi tror på oss selv kan vi greie mer.

Bort med forestillingen om finnmarkingen som et vandrende subsidiesluk og en evig belastning for storsamfunnet. Vi er en energiregion, vi har fiskeressurser og vi er også en mineralregion. Vi har ressurser, og det er faktisk et godt utgangspunkt for å klare seg og for å opprettholde bosettingen. Jeg er optimist. Jeg tror vi har hatt vår mørkeste del av historien.

Så kan man si at i et nordområde perspektiv er det uakseptabelt at vi skal få stopp i utbedringen av E6 til Finnmark. Ja, det er det, og her må vi finnmarkspolitikere jobbe og lobbe og stå på. Det skal vi og jeg har tro på resultater, selv om de ikke alltid kommer så raskt som vi ønsker.

Vår felles klode er vårt felles ansvar!

Det er en uhyre viktig menneskelig plikt og et stort ansvar. Om vi kjører scooter eller går på ski, om vi er notoriske bilkjørere eller sunne syklister, så rammer klimaendringene oss alle likt. Det vil si, de rammer alle i det samme området likt. De områdene som ligger nærmest polene er mest utsatt og vil få de meste utslagene. For oss betyr det at nordområdene vil få merke utslagene av klimaendringer først. Folk i primærnæringa har allerede merket det, både i reindrifta, i jordbruket og i fiskeriene.

Selv om FRPs ”klimaforsker” , som egentlig forsket på sveising, sier at det blir kaldere – ikke varmere, så føler i hvert fall ikke jeg meg tryggere.

Vi må alle bidra og her må vi få en nasjonal politikk som favner bredt. Sånn sett er det bra at vi fikk et bredt klimaforlik i Stortinget. (Alle minus FRP) Dette er ikke saken for flertall og mindretall. Dette gjelder oss alle og her må vi heve oss over politiske skillelinjer.

Forurensing kjenner ingen grenser. På den måten er ikke fakkelen i Hammerfest bare Hammerfest sitt problem, men fellesskapets sak. Uten sammenligning for øvrig husker jeg noen underlige dager for et par somre siden. Lufta var grågul, i hvert fall over store deler av Vest-Finnmark. Det var resultat av et utslipp ved en fabrikk i Øst-Europa, og et illustrerende eks. på hvor langt noe kan føres, bare vindretningen og de meteorologiske forhold er tilstede.

Klimapoltikk er internasjonal politikk, og klimapolitikk er internasjonal solidaritet i praksis….

 

INTERNASJONAL SOLIDARITET

Men det fins også mennesker som trenger vår solidaritet. Når jeg var på landsmøtet i Dna i fjor i april så jeg en tigger jeg kjente igjen. En gutt som jeg kjenner fra før satt i filler og laser og tigget penger til neste bedøvende runde med dop.

Man tenker så mye nå man observerer slikt. Jeg satte meg ned, spurte om han kjente meg igjen og hvordan han hadde det. Han fortalte om livet på gata og mens vi satt der i samme høyde så jeg alle de føttene som gikk i en stor bue utenom oss.

Noen av de føttene kunne vært meg. Jeg har gått forbi mange, men denne gangen klarte jeg det ikke. Jeg spurte om jeg skulle hilse til ho mamma, og det ville han. Jeg ga han penger og jeg sa at jeg vet hva du kommer til å bruke de til, men jeg kunne ikke la være. Han hadde rørt ved noe  - tiggeren trådte fram til å bli et menneske jeg kjente - og jeg prøvde å formidle til at det fins håp, at vi hadde vellykkede metadonprosjekt og at han ikke måtte gi opp. Når jeg kom hjem ringte jeg mora. Ei mor som både ble glad og ulykkelig for å høre fra han. Glad for at han var i live, ulykkelig for at han satt like hardt i det. En sterk samtale som jeg ikke har noen rett til å referere fra, men som inneholdt alle de paradokser livet er fylt med.

1.mai bør være en solidaritetsdag også for de som er falt utenfor, som tiggeren, som de prostituerte og andre som sliter.

 

I forbindelse med markering av 1.mai eller 8.mars hører vi ofte at dagene har utspilt sin rolle. Vi trenger ikke 8.mars, vi er så likestilte i Norge, det er en gammeldags markering. Jo, vi er kommet langt i det likestilte Norge, men det er ikke kommet av seg sjøl. Og hvis vi gløtter ut over våre grenser så er det internasjonale likestillingsarbeidet bare i sin spede begynnelse.

 

I fjor sommer fikk jeg meg ett nytt plagg, en burka.

Gaven var fra min søster, som i mange år har jobbet med ulikt internasjonalt hjelpearbeid, og hadde vært på jobb angående barsel- og barnedødelighet i Pakistan. For å støtte noen afghanske kvinner så kjøpte hun burka til meg.

Den er av nydelig blå silke, pyntet med diskret maskinbroderi, heldekkende fra topp til tå og med utsikt til verden gjennom et gittermønster foran øynene. Jeg som bare hadde sett burkakledde damer haste gjennom Kabuls gater via Dagsrevyen hadde plutselig min egen burka!

Jeg var mest nysgjerrig på hvordan det kjentes å gå med den, hvordan man følte seg når man tok en burka på .

For meg, og jeg understreker for meg, så føltes det nesten som identiteten forsvant, som om jeg nesten ble en annen eller ingen. Det er slett ikke sikkert at andre opplever det slik, men for meg var det denne underlige følelsen som var helt dominerende . Følelsen gjorde meg mer nysgjerrig på livet, det virkelige livet, til de som MÅ gå i burka og ikke kan velge det selv som i mitt tilfelle.

Men jeg har og registrert at noen sier at det å bli anonym også er en frihet og dermed positivt.

En annen ting som pirret min nysgjerrighet er at det mer prosaiske og praktiske slaget, håndarbeidsmenneske som jeg er; Hvem kreerte dette plagget for første gang? Var det en mann eller en kvinne? De fleste klesplagg gjennom historien er skapt av kvinner, i hvert fall fram til vi fikk yrkestittelen designer. Bak det å skape en burka kan man lure på om motivet var en sjalu ektemann, eller om skjønnhet eller mangel på sådan skulle skjules.

Undringene er mange , men svarene mangler jeg.

For å få svar er jeg faktisk begynt å lese bøker fra den muslimske verden. For å fostå, for å utforske og for å ikke falle i fella hvor alle muslimer skjæres over en kam. ”Tusen strålende soler” av Khaled Husseinis er et eks. på kvinneskjeber til ettertanke.

Foruten at de er kvinner er de i tillegg fattige, og her ligger svaret. Fattigdom kan aldri gi oss likestilling eller likeverd. Bare med en avskaffelse av fattigdommen så kan jenter og kvinner  i andre deler av verden også oppnå det vi har oppnådd.

Det vi kanskje glemmer, er å være glad og takknemlig for at vi er så heldig å bli født i Norge. Det er som å vinne i Lotto. Og som der vet dere at de fleste ikke vinner. De fleste i verden er ikke Lottovinnere i livets spill, som oss. Det normale er å være fattig og ha for lite av alt.

 

Vi må huske at om vi bor i Alta, Talvik eller Korsfjord, så er vi verdensborgere. Og som verdensborgere har vi ansvar ut over oss selv.

Min 11 årige Ylva skriver av og til adressen sin slik:

Gatenavn, Havøysund, Vest-Finnmark, Finnmark, Nord- Norge, Europa og Verden til slutt.

Slik gjorde jeg også på den alderen.

I voksen alder grubler jeg på hvorfor. Og jeg tror det har noe med identitetsutvikling å gjøre, et behov for å plassere seg som individ i verden,- en verden hvor vi alle hører hjemme.

 

Som verdensborgere påvirkes vi av hendelser, også de som skjer langt borte fra oss. I 1963 ble John F Kennedy skutt i Dallas. Jeg husker det utrolig godt. Mamma og jeg var på kjøkkenet og radioen sto på. Når den dramatiske nyheten om mordet på Kennedy kom i Dagsnytt begynte mamma å gråte. Jeg spurte om hvorfor hun gråt, og jeg husker svaret som det var i går; ”Du forstår ikke hva dette kan bety for de svartes rettigheter i USA.”

På kjøkken i et fiskevær i Finnmark var de svartes rettigheter i USA viktig.

På et kjøkken i et fiskevær i Finnmark var verdensbegivenheter med på å forme politiske holdninger hos ei jente som da var 8 år.

Finnmark og finnmarkinger er en del av verden.

La oss bruke vår plass i verden til å gjøre den til et bedre sted for flere enn oss selv.

La oss vise vår gjestfrihet og raushet overfor nye landsmenn som kommer hit.

Og når vi gjør det er vi på vårt beste,- men vi må ikke glemme å være rause mot våre egne.

Når reinen får ferten av kysten og havlufta under vårflyttinga er den ikke til å stoppe. Som den også er ustoppelig når vidda kaller om høsten. Slik henger kyst og vidde sammen i Finnmark.

Uten begge deler eksisterer ikke Finnmark! Uten hverandre er vi ikke finnmarkinger!

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Ingalill Olsen

1.mai 2008

 

Skjema